I påsken var jeg og to venner på tur ute i i skog og mark. Eller rettere sagt. Langs veikanten i gustent snøvær.

Trailere fyker forbi. Vi går langs veikanten. Noen steder er den tykk nok til å føle seg trygg, andre steder, særlig der det kommer autoværn, er den faretruende smal. Jeg går liksom på tå når jeg kommer til disse strekkene. Hvis det kommer en trailer akkurat da vil jeg klemme meg intill autoværnet, som om hver eneste centimeter trengs for å holde meg unna en voldsom død. Det er liksom noe med trailerne som er ekstra fryktingydende. De er litt større enn andre biler. Da snakker jeg om bredden, lengden har jo ingenting å si på hvor nærme de kommer. Det er ikke selve størrelsen, men mer hele intrykket de lager.

En trailer kommer i de fjerne. Er det vinter kan du høre kjetting under dekkene. Kjettingen er en slags hyling av små metallbiter som velter frem fra dekkene og slår i asfalten. Alle de andre trailerlydene forsterker dette til et spøkelsesaktig ljom. Selve motorhosten er bare en liten putring i bakgrunnen. I det traileren passerer er du midt inne i virvaret av lyder. Den er som en stor bevegelig vegg ved siden av deg i veien. Så kommer usikkerhetsmomentet. Annet enn en ulykke er det dette du gruer deg til. De fleste gangene kommer det en vind av eksos etter traileren. Det blir nesten som når lynet slår ned. Glimtet kommer, men ventetiden på tordnet varierer. Noen ganger høres det knapt. Noen ganger er det så brått etterpå at du innser med skrekk at lynet ikke var langt unna. Akkurat slik er det med vindpustet som kommer etter lastebiler. Et spøkelse av en kjempe som nesten treffer deg.