Her kommer en liten ytring om sosial isolasjon. Ta den som det det er, jeg som slenger det ut der, og ikke som en fornermelse til folk som har brydd seg når jeg har hatt det vanskelig. Et slags svar på alle de gangene jeg ikke klarer å bruke kjeften i en vanskelig periode. Heldigvis går det litt bedre nå, men slikt setter sine spor.

Å være usynlig er en ting, ingen kjenner deg, men når folk begynner å snakke om deg får man lett vite det. Hvordan ville du likt det om mange av de du kjente begynte å oppføre seg litt annerledes? Vi snakker ikke om store åpenlyse ting her. Samtaleemner, folk som unngår deg, folk som viser ekstra sympati, også det motsatte. Etterhvert begynner man å lure på om selv hyggelige folk bare er hyggelige fordi de synes synd på deg, eller om bare gjør det for å vise at de kan være hyggelige for andre. Hvordan kan man med dette ikke få en defensiv holdning til alt sosialt? Særlig når man ikke er så veldig etablert fra før. Og denne holdningen påvirker selfølgelig hvordan du selv oppfører deg. Hvordan du gir noen et surt blikk eller et kaldt smil iblant. Hvordan du må lyve på deg godt humør. Hvordan du måler enhver situasjon som involverer mennesker i tilfelle det kan utvikle seg og bli smertefullt.

Så er det dette med respekt, og det å vise respekt. Man har en hel haug med folk, alle med forskjellige følelser og meninger om deg . Når man blir offer for rykter og snakk vil de fleste legge tøyler på negative holdninger. Ut av respekt. Å, det finnes de som kan finne på å virkelig bruke slikt til å skade, jeg har ikke problemer med å forestille meg hvordan grov mobbing kan holdes nogenlunde «respektfull». Slike tilfeller er heldigvis ikke så vanlige, og dessverre vanskelige å avsløre uten hjelp. Så har du de som prøver å «putte et lokk på det», men ikke greier det særlig bra. Veldig synd, men slik er nå folk. Ganske smertefullt er det også når noen prøver å gi deg et bilde av hva som skjer, men gjør det indirekte. Det kan være en tilsynelatende generell, men velplasert meningsytring, en beskrivelse av en bekjent osv. Problemet her er at det er for vagt. Er man litt spekulativ, særlig i en deppa periode kan alt slikt bli noe negativt. Plutselig ser man slike situasjoner overalt. Er det virkelig så vanskelig å forestille seg at man kan bli litt paranoid når folk rundt deg synes å tale i flere tunger? Og det værste: Jeg har opplevd dette med flere grupper mennesker. Det er ingenting som en liten reprise etter å ha sittet der med frossen tunge. Etterhvert blir det litt forutsigbart. Hyggelig ikke sant?